Forskere ved Nansensenteret har utviklet en ny metode for å gjøre navigasjon i Polhavet tryggere!
Skipstrafikk i Arktis kan være risikabelt: Sjøis kan bremse ned skip og til og med skade dem hvis den er for tykk. For å unngå dette planlegges ruter gjennom områder med enten åpent vann der det er mulig, eller gjennom områder med tynn is. Såkalte «råker» – sprekker som åpner seg i isdekket og fryser igjen etter en stund – kan også brukes som ruter. De dannes fordi sjøisen er kontinuerlig i bevegelse på grunn av vind og havstrømmer. Isen kan derfor både «dras fra hverandre», føre til råker, og «skyves sammen» og danne skrugarder. Skrugarder er ansamlinger av is: De kan være betydelig tykkere enn den omkringliggende sjøisen, noe som gjør dem farlige for skipstrafikk.
Informasjon om sjøisdeformasjon og plasseringen av råker og skrugarder i Arktis er avgjørende for sikker navigasjon. Instrumenter om bord på satellitter hundrevis av kilometer over isdekket kan produsere observasjoner som kan hjelpe med å identifisere deres posisjoner. Iskartleggingsmiljøet bruker disse observasjonene til å produsere kart over Arktis som viser hvor det er relativt trygt å seile og hvor det ikke er trygt. Produksjon av iskart er arbeidskrevende, og miljøet kan dra nytte av mer nøyaktige data enn bare satellittobservasjoner – deres romlige oppløsning er begrenset. En måte å oppnå det på er prognoser med sjøismodeller.
Her kommer flere forskere fra Nansensenteret inn i bildet: Under ledelse av Anton Korosov har de utviklet en metode for å bruke og inkludere informasjon om isdeformasjon fra satellittobservasjoner (inkludert posisjonen til råker og skrugarder) i sjøismodeller. Modellene kan brukes til å lage prognoser flere dager i forveien. Korosov og hans kolleger viser at deres metode forbedrer nøyaktigheten av prognoserte posisjoner for råker og skrugarder i tre til fire dager! Å vite hvor farvann er trygge og ikke trygge flere dager i forveien gjør justering av ruter tryggere.
Korosov og hans kolleger argumenterer for bruk av data om sjøisdeformasjon i sjøismodeller for å forbedre kortsiktige prognoser. Deres funn vil forhåpentligvis inspirere iskartleggingsmiljøet og navigatører til også å bruke data fra sjøismodeller for ruteplanlegging.
