Arktiske byer er formet av lange vintre, snø og frossen grunn. Byutviklingen i kalde strøk har derfor i stor grad handlet om å skjerme mennesker fra krevende klimaforhold gjennom lukkede og godt isolerte miljøer. Ny forskning viser at store bygninger skaper lokale varmeområder om sommeren. Kunnskapen kan gi byplanleggere nye verktøy for å beskytte infrastruktur på permafrost og utvikle mer attraktive uteområder i nord.
Store bygninger gir varmere overflater
Forskere fra Nansensenteret, Universitetet i Tromsø og George Washington University (USA) har publisert en studie om overflatetemperaturer om sommeren i tre svært ulike nordlige byer: Fairbanks i Alaska, Tromsø i Nord-Norge og Nadym i Vest-Sibir.
Satellittbaserte varmemålinger synliggjorde at alle tre byer hadde det samme mønsteret, til tross for store forskjeller i bystruktur. Store bygninger med lav høyde peker seg konsekvent ut som de varmeste områdene i bybildet. Slike bygg tar opp og lagrer varme effektivt. Størst oppvarming oppstår der mange slike bygg ligger tett sammen. Når en hel bydel består av bygg med store arealflater, forsterkes effekten. Brede tak, store asfalterte flater og lite vegetasjon danner sammenhengende overflater som varmes opp samtidig. I kaldt klima gjør svak sirkulasjon i luften nær bakken at varmen i liten grad spres, men blir værende lokalt. Studien viser at slike områder kan få overflatetemperaturer som er opptil 4 °C høyere enn i nærliggende omgivelser.
Et nytt blikk på urban varme i kalde strøk
Mye av kunnskapen vi har om urbane varmeøyer bygger på forskning fra tempererte byer, der tette og høye bygninger ofte styrer hvor sommervarmen samler seg. De nye funnene utfordrer ideen om en direkte overførbarhet av disse resultatene til kalde regioner.I arktiske og subarktiske byer betyr begrenset luftsirkulasjon og store sammenhengende, tette flater at arealet til et bygg er viktigere for temperaturøkningen, enn byggehøyden.
Tre byer, ett tydelig signal
I studien sammenlignes bevisst byer med svært ulik utforming. Fairbanks er spredt bebygd og transport er bilbasert. Tromsø er kompakt og kystnær. Nadym er en tett, godt strukturert by, bygget på permafrost. I alle tre byer ga enkeltstående store bygg lokale varmeområder, mens det var sammenhengende klynger av store bygg som skapte de mest vedvarende og intense varmeøyene om sommeren. Det at det samme mønsteret går igjen uavhengig av sted og plantradisjon, styrker tilliten til at funnene er generelle og ikke bare knyttet til én enkelt by.
Hvorfor disse funnene er viktige
Lokal oppvarming om sommeren kan gi økt belastningen på fundamenter og infrastruktur, fordi permafrosten er sårbar for temperaturendringer. Dette gjelder særlig der flere store bygg er samlet i ett område. Å vite hvor slike lokale temperaturøkninger oppstår gir planleggere og ingeniører et bedre grunnlag for å beskytte utsatt grunn og prioritere vedlikehold.
Samtidig byr ikke sommervarme i nord bare på utfordringer. I korte sommerperioder kan varmere uteområder gi en god temperaturopplevelse, og støtte opp under hverdagsliv og aktivitet. I mange arktiske byer søker folk allerede mot solrike og varme steder for sosialt samvær, ferdsel mellom bygg og uformell bruk av uterom.
Denne studien peker på et viktig moment: I stedet for å utelukkende kjempe mot de klimatiske forholdene, kan det lokale mikroklimaet utnyttes og kompensere for røffe forhold. Varmere områder kan brukes aktivt til å støtte uteaktivitet og sesongbasert byliv. For planleggere og beslutningstakere betyr dette å bevege seg bort fra standardløsninger og i stedet utforme byer som fungerer godt gjennom hele året.
Nøkkelforsker: Victoria Miles
